Blasfemi, humor og profeten Brian
Dette er en mildt bearbeidet versjon av manuset mitt til min innledning på panelsamtalen på Ytringsfrihetsforum i Oslo, 12. mai 2023, med tittelen “Ville Life of Brian blitt laget i dag?”
Jeg heter altså Arnfinn Pettersen, og er seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, en av medarrangørene til Ytringsfrihetsforum.
Som min favoritt-humorist (om med-humanist) Terry Pratchett påpekte, er humanismen antagelig sann – men kjedelig. Så selv om temaet er humor, skal jeg tillate meg å være litt kjedelig.
Jeg hadde store planer for denne innledningen, men da jeg satte meg ned og så på spørsmålene som stilles i eventet, innså jeg at jeg i grunnen får sagt det meste av det jeg hadde tenkt å si ved å svare på dem. Så det er akkurat det jeg skal gjøre.
Spørsmålene er som følger:
Hva er humorens rolle i et fritt samfunn?
Finnes det temaer som komikere ikke bør tulle med?
Finnes det ord som fortjener å være tabu?
Må humorister forholde seg til andre betingelser i dag enn tidligere, og unngå å krenke andres følelser?
Ville Monty Pythons Life of Brian blitt laget i dag?
Hva skjer med samfunnsdebatten dersom ytringsrommet for komikere innskrenkes?
La meg forsøke å svare på dem ett for ett. Noen mer utfyllende enn andre.
Hva er humorens rolle i et fritt samfunn?
Å være morsom. Tidvis også å avdekke dobbeltmoral og hykleri, ikke minst blant maktpersoner.
Finnes det temaer som komikere ikke bør tulle med?
Nei. Hvordan de tuller med dem er en annen sak.
Finnes det ord som fortjener å være tabu?
Ja. Som i “det finnes ord som du ikke kan bruke, og mene det, uten å fremstå som er fælt menneske”.
Rasistiske kallenavn er det opplagte eksempelet.
Så er det et annet spørsmål at de bør være så tabu at de ikke kan brukes en gang når man snakker om dem for eksempel i akademiske sammenhenger, der målet er å analysere og kritisere bruken av dem.
Men siden vi snakker om ting som er morsomt, er ikke akademia så relevant.
Finnes det ord komikere aldri bør bruke? Jeg er ikke sikker.
Men det finnes i det minste ord du bør ha veldig, veldig gode grunner for å bruke. Og selv da må du nok ta høyde for å bli møtt med behørig med kritikk.
Må humorister forholde seg til andre betingelser i dag enn tidligere, og unngå å krenke andres følelser?
Dette er egentlig to spørsmål. Til det første: Ja. Humorister må alltid forholde seg til sin samtid. Og de betingelsene endrer seg over tid. Så svaret på det vil alltid være ja.
Bør de så unngå å krenke andres følelser?
Nja?
Hvis målet bare, eller primært, er å krenke andres følelser, er du ikke et så veldig sympatisk menneske.
På den annen side er det mer eller mindre umulig å være sikker på at noe som helst ikke vil krenke noens følelser.
Særlig hvis de gjerne vil bli krenket.
Så den eneste måten å unngå å krenke noens følelser på er å holde kjeft. Skjønt, noen blir sikkert krenket av det også.
Dere har muligens sett memene som går rundt, med en variant av teksten “Jeg fant et bilde som ikke kreker noen”, og et helt hvitt bilde.
Det er alltid noen som kommenterer, som oftest ironisk (får vi tro), en variant av “Hvorfor er det hvitt? Hæ? HÆ???” (Ikke sjelden er det meg.)
Samtidig er det jo ikke sjelden sånn at et poeng du uansett mener det er viktig å formidle, vil bli oppfattet som krenkende av noen. Av og til er det til og med et gode.
Jeg synes det er ganske innlysende at amerikansk våpenlovgivning er koko. Og jeg mener det er en plikt å avdekke dobbeltmoralen til en gruppe som på den ene siden er manisk opptatt av at barn ikke skal aborteres, men ikke synes at det er så ille at de skytes på skolen. (I hvert fall ikke så ille at de vil gjøre noe med en hinsides slepphendt våpenlov.)
Og det er jo ikke noen tvil om at noen vil bli krenket av en slik ekstremt spissformulert utlegning av sine meninger. Og det er fint. I en ideell verden hadde det fått dem til å tenke over denne dobbeltmoralen.
Men dette er jo ikke en ideell verden.
Andre ganger er det å krenke mer en uheldig bivirkning, men som man allikevel mener er en pris verdt å betale for å få frem et budskap.
For eksempel sånn ca all religionskritikk noensinne.
Ville Monty Pythons Life of Brian blitt laget i dag?
For å være pedantisk: Life of Brian er, som et skikkelig bra album av et skikkelig bra band, et produkt av at akkurat de menneskene kom sammen under akkurat de forholdene akkurat da de gjorde det.
Så Life of Brian kunne ikke mer blitt laget i dag enn Sabbath, Bloody Sabbath kunne det.
Men kunne en film som tuller med kristendommen på tilsvarende måte blitt laget i dag?
Ja.
Men den hadde neppe fått like god hjelp med PRen av konservative kristne som Brian fikk.
Men det er vel ikke egentlig det det spørres om, er det vel?
Spørsmålet er vel heller: Kunne en tilsvarende film blitt laget om islam?
Ja, hvis de involverte ikke er altfor opptatt av et langt og trygt liv. Ellers nei. Opplagt ikke.
En begredelig utvikling er at en tilsvarende film om hinduismen heller ikke vil kunne lages stort lenger.
Som for eksempel den indiske poeten og filmskaperen Leena Manimekalai film om Kaali, som har skapt voldsomt oppstuss for sin fremstilling. I august skal Manimekalai snakke om en verdenskongress i København vi i Human-Etisk Forbund er medarrangør for.
Hun kommer dit fra Canada, der hun nå bor i eksil.
Indisk høyesterett har avvist anklagene mot henne. Men det hjelper ikke så mye hvis mobben tar saken i egne hender og myndighetene ikke har evnen eller viljen til å beskytte henne.
Hva skjer med samfunnsdebatten dersom ytringsrommet for komikere innskrenkes?
Det sammen som skjer hvis ytringsrommet for andre innskrenkes. Det blir vanskeligere å være komiker. Eller kunstner. Eller karikaturtegner. Eller menneske.
Men det blir aller mest vanskeligere å være minoritet.
For i et slikt samfunn blir det kanskje litt vanskeligere å hetse minoriteter. Men det blir også veldig mye lettere å forfølge minoriteter.
Slik vi for eksempel ser det i en rekke muslimske land. Der det å være en sånn som meg, altså en ateist, i praksis er forbudt.
Fordi det å si at gud(er) ikke finnes, kjapt kan utlegges som krenkelse av islam.
Eller som i land der det å si at det er OK å være homofil, utlegges som et angrep på samfunnets familieverdier. Eller som et forsøk på å groome barn.
Eller sånn det var i store deler av Europa en gang i tiden, at det å si at man tror på en annen form for kristendommen enn flertallet, utlegges som et angrep på kongen og samfunnsordenen.
Å innskrenke ytringsfriheten, samme hvor gode intensjoner det gjøres ut fra, ender alltid med at det blir vanskeligere å være annerledes enn majoriteten.
Og det er en av mange gode grunner til å beskytte den.