Prinsipper er fint. De er nyttige ledestjerner i en kompleks virkelighet, som gjør at man ikke må tenke gjennom hver enkelt situasjon fra grunnen av. Tankemessige snarveier som forenkler navigeringen gjennom den politiske hverdagen.

Men prinsipper kan lett forfalle til latmannstenkning. Refleksreaksjoner der man skyver et prinsipp foran seg, uten å tenke gjennom situasjonen i det hele tatt. Av og til lurer jeg på om ikke ytringsfrihetsdebatten er endt opp der.

Jeg vet ikke. Jeg er åpen for at jeg tar feil. Denne teksten er først og fremst et forsøk på rydde i egne tanker.

Men først, noen ord om hva denne teksten ikke er. Den er ikke en kritikk av politiets håndtering av SIANs koranbrenninger.

Ytringsfriheten innebærer at staten som voldsmonopolist har plikt til å beskytte den som ytrer seg mot vold og trusler fra meningsmotstandere. Det er politiets jobb å sørge for at folk som...

For to år siden kom antologien Ingen frihet uten ytringsfrihet, som jeg var redaktør for, ut. I den sammenheng ga jeg noen intervjuer. Og jeg utviklet raskt noen standardreplikker. Sånne one size fits most-svar som fungerer på en overraskende mengde spørsmål. En av dem var “alle viktige debatter er ikke ytringsfrihetsdebatter”.

Det er et kjekt svar fordi, vel, overraskende mange viktige debatter ikke er ytringsfrihetsdebatter. Og fordi overraskende mange prøver å omdefinere debatter som handler om noe helt annet til å være ytringsfrihetsdebatter.

Et godt eksempel på det er debatten som har oppstått i etterkant av at Forleggerforeningen tok inn ytre høyre-forlaget Legatum som medlem. Da de fikk kritikk for dette av, blant andre, Humanist forlag (som ga ut ytringsfrihetsantologien, og som eies av min arbeidsgiver Human-Etisk Forbund), var foreningens refleksreaksjon sånn mer eller mindre...

Selv om jeg ser gode grunner for å ta holdningen til demokratiet inn i en ekstremismedefinisjon, slik f eks C-REX gjør, foretrekker jeg en enklere definisjon, der ekstremisme er å bruke, eller støtte andres bruk av, vold eller grov kriminalitet for å fremme sine politiske mål.

Fordelen med en slik definisjon, er at den er operativt nyttig. Den skiller mellom to fundamentalt ulike grupper, som vi må forholde oss til på ulike måter. På den ene siden de som mener vold er et akseptabelt verktøy for å vinne frem politisk. De er en sak for politi og overvåkingsmyndigheter. Vi andre gjør sånn jevnt over klokest i å holde dem på en armlengdes avstand.

På den annen side har du de radikale. De som på fundamentale måter ønsker å endre samfunnet, i tråd med sin politiske overbevisning (som kan eller ikke kan være religiøst motivert), men som jobber innenfor demokratiets og rettsstatens rammer...