Om Vårt Oslo, Islam net og å skyte seg selv i foten. Med kanon

Selv om jeg ser gode grunner for å ta holdningen til demokratiet inn i en ekstremismedefinisjon, slik f eks C-REX gjør, foretrekker jeg en enklere definisjon, der ekstremisme er å bruke, eller støtte andres bruk av, vold eller grov kriminalitet for å fremme sine politiske mål.

Fordelen med en slik definisjon, er at den er operativt nyttig. Den skiller mellom to fundamentalt ulike grupper, som vi må forholde oss til på ulike måter. På den ene siden de som mener vold er et akseptabelt verktøy for å vinne frem politisk. De er en sak for politi og overvåkingsmyndigheter. Vi andre gjør sånn jevnt over klokest i å holde dem på en armlengdes avstand.

På den annen side har du de radikale. De som på fundamentale måter ønsker å endre samfunnet, i tråd med sin politiske overbevisning (som kan eller ikke kan være religiøst motivert), men som jobber innenfor demokratiets og rettsstatens rammer.

Disse gruppene er IKKE en sak for politi og overvåkingsmyndigheter, utover å forsikre seg om at de faktisk ikke vil ty til vold, og å ha den nødvendige oversikten og innsikten til å kunne gripe inn når deltagere radikaliseres ytterligere, og trår over grensen til å bli ekstremister.

Tvert i mot er disse gruppene en sak for sivilsamfunnet. For oss alle, og organisasjonene vi tilhører. Vi gjør klokt i å stå opp mot slike grupper, særlig hvis de har betydelig gjennomslag, enten i samfunnet som helhet, eller innenfor en mer begrenset subkultur.

Profetens Ummah er et klassisk eksempel på det første. En organisasjon som i ord og handling fremmer bruk av vold i politisk øyemed.

Islam net er et godt eksempel på det andre. En organisasjon som arbeider innenfor demokratiets og rettsstatens rammer, men med mål om å endre det norske samfunnet fundamentalt, i henhold til sin islamistiske ideologi. Og de er en organisasjon med betydelig gjennomslag blant unge muslimer.

Fordi det er flere eksempler på folk i miljøet rundt Islam net som har tatt steget over i ekstremismen, bør nok overvåkingsmyndighetene holde et øye eller fire med dem. Men det er ikke deres eller politiets oppgave å motarbeide dem, slik det opplagt er med Profetens Ummah.

Det er tvert i mot vår jobb. Sivilsamfunnets. Deg. Meg. Organisasjoner. Og, kanskje særlig, pressen.

For å gjøre det, trenger vi kunnskap og innsikt. Og det er en betydelig utfordring i vårt mangfoldige samfunn at pressen ikke har tilstrekkelig kunnskap om og innsikt i radikale miljøer der annet enn nordiske språk eller engelsk er dagligtalen.

Men én ting er ikke å ha kunnskap om disse miljøene. Noe annet er å gjøre seg til mikrofonstativ for dem, slik avisa Vårt Oslo gjør.

Først publiserte de et knallhardt angrep på Islam net, og særlig Fahad Quereshi, som en reaksjon på hans særdeles smakløse og ufyselige angrep på en da ennå ikke bisatt Shabana Rehman. Så publiserte de
en beklagelse,der de totalt ukritisk videreformidler Islam nets selvforståelse.

Det er for å si det høflig et av det mest ryggesløse integritetsselvmordene jeg kan huske å ha sett fra en norsk avis.

Islam net fortjener, som alle andre, respekt for sin tros- og organisasjonsfrihet. Men det er mye, svært mye, å ta tak i rundt deres ideologi og praksis, som de på ingen måte fortjener toleranse for. De bør kritiseres, utfordres, granskes og skjelles ut. Og de bør absolutt, absolutt ikke krypes for.

Jeg har abonnert på Vårt Oslo siden oppstarten. Det er en lokalavis som har fylt et viktig hull i pressefloraen i en by der alle vil være riksavis, og lenge ingen lot til å mene at utfordringene oslofolk møter var verdig til omtale.

Men så fremt Vårt Oslo ikke beklager sin absurde beklagelse til Islam net, er tida kommet for å si opp abonnement, og seriøst vurdere nykommeren Avisa Oslo i stedet. Til tross for deres irriterende hang til raseriåte i sosiale medier, som så langt har holdt meg fra å abonnere på dem.

Teit er tross alt å foretrekke fremfor integritetsløst.